Abstract
Med bakgrunn i Arthur Dantos og Pierre Bourdieus teorier om henholdsvis kunstverden og kunstfelt forsøkes det å finne ut av hvem eller hva som produserer mening og tilslutning til kunstbegrepet, og de gjenstander og hendelser det til enhver tid omfatter. Ut fra disse teoriene vises det at både feltkunnskap og maktvilje er blant de sannsynliggjorte ingrediensene som ligger til grunn for akseptert kunst. I dag synes det å være stor oppslutning om at kunstens mening på en eller annen måte er produsert, og at kunstens essens står lavt i kurs. Eksempelet graffiti, med sine utøvere og tilhengere, redefinerer og skaper et alternativt kunstbegrep. De omtaler uttrykkene som kunst, uten at de identifiserer dem med det konvensjonelle kunstbegrepet. Uttrykkene kan hverken praktisk eller ideologisk flyttes fra gaten og forbli graffitikunst. De er graffiti i den konteksten og materialiteten som de har oppstått i. De er beviser på en handling som har oppstått og som har mening ved at det preger en gitt flate i et gitt landskap og meningsrom. Publikummet til graffitiutøverne er andre graffitiutøvere. Graffiti er innadvendt og kodet. Uttrykkene er ofte uforståelige for ikke-utøvere. Graffiti er kunst for graffitiutøverne, dels uttalt ved at de forholder seg til et kunstbegrep (sitt kunstbegrep) og dels ved at deres kunst er både en ting og en framstilling som hele tiden reproduserer hverandre. Graffitiutøveren er også graffitihistorikeren. Graffitiverdenen er en slags parallell kunstverden når det gjelder hierarki og identitetskompetanse, men er svært ulik kunstfeltet når det gjelder all mulig kunstdefinisjon som har noe med en markedsøkonomi å gjøre. Overgangen mellom disse to verdenene er praktisk talt ikke synlig, den er bagatellmessig. Det vil si at de to sfærene har parallelle maktstrukturer og konsensusdanninger, men de betrakter hverandres estetiske begreper som ganske uinteressante. Graffiti er kunst for noen og ikke kunst for andre: Det er kunst som ikke er kunst.