Abstract
Formålet med denne studien har vært å undersøke hvorvidt noen spesifikke litteraturdidaktiske syn preger tre læreverk i norsk for yrkesfaglige elever, gjennom problemstillingen: Hvilket litteraturdidaktisk syn preger tre læreverk i norsk for yrkesfaglige utdanningsprogram? Gjennom flere teoretiske perspektiver viser jeg hvordan både tidligere læreplaner og litteraturdidaktikere legitimerer skjønnlitteraturen på to grunnleggende ulike måter. På den ene siden finnes det de som legitimerer litteraturens plass i skolen ved å fremheve dens estetiske autonomi. Litteraturen har en verdi i seg selv, både som kunstform og som kulturbærer. På den andre siden finner vi perspektiver som tilsier at skjønnlitteraturen i skolen legitimeres ved at den kan bidra til å føre elevene bort fra klasserommet og ut i verden. På den måten skal litteraturen fungere dannende og bidra til å gjøre elevene til globale medborgere. Gjennom en lærebokanalyse som primært fokuserer på ulike oppgaver knyttet til primærtekstene samt en sjangeranalyse, viser jeg hvordan begge de litteraturdidaktiske perspektivene kommer til syne i læreverkene. Analysen av oppgavene viser at flest oppgaver faller innenfor kategorien «oppgaver for å tolke primærteksten» og «oppgaver som flukt fra teksten». Analysen av sjangere viser at dikt og noveller primært foretrekkes, men at også romanutdrag er sterkt representert. Både funnene som knyttes til oppgavene og sjangerne representerer to grunnleggende ulike litteraturdidaktiske perspektiver på skjønnlitteraturen. På den ene siden skal elevene tolke og mene noe om primærtekstene, mens de på den andre siden skal benytte seg av primærtekstene for å forstå verden bedre. Det litteraturdidaktiske synet befinner seg dermed i en mellomposisjon, et grenseland. Tittelen Estetisk autonomi eller samfunnsfaglig springbrett vil dermed illustrere de to litteraturdidaktiske retningene godt.