Abstract
Oppgaven omhandler FNs Havrettskonvensjon artikkel 234, canadisk lovgivning som bygger på denne, samt den nylig iverksatte Polarkoden. Dette utgjør de mest sentrale delene av regelverket som skal beskytte det sårbare maritime miljøet i Nordvestpassasjen. I folkeretten er det åpnet for at en stat kan utøve jurisdiksjon utenfor sitt territorium hvis vitale nasjonale interesser er truet. Dette kalles «the protective principle», retten er benyttet helt ut til det åpne hav. Dette er likevel ikke normen, og det er vanskelig å se at miljøhensyn foreløpig er inkludert i vitale nasjonale interesser. Isteden må stater kunne vise til internasjonale traktater for å iverksette miljølovgivning utenfor sine interne farvann. Canada har hjemlet sin arktiske lovgivning i artikkel 234. Denne artikkelen har et unikt innhold i havretten. Canadas lovgivning har møtt på protester fra andre stater, spesielt fra USA. Til tross for dette har man klart å komme til en stilltiende forståelse. Endringer i klimaet har potensiale til å hete opp konflikten. Det samme kan endringer i regelverket. Min hypotese er at artikkel 234 fortsatt er et relevant verktøy for å opprettholde unilateralt iverksatt lovgivning i NVP, og at denne kan være strengere enn reglene i Polarkoden. Samtidig kan klimatiske og rettslige endringer med tiden føre til at denne muligheten for unilateral lovgivning forsvinner, og at de isteden må basere seg på Polarkoden og Havrettskonvensjonen artikkel 211. For å kunne si noe om dette er det nødvendig å sette de ulike bestemmelsene i kontekst, dette inkluderer en mer generell redegjørelse av det tilgjengelige regelverket for beskyttelse av det arktiske miljøet.