Abstract
Denne oppgaven er en traumeorientert nærlesning av Marguerite Duras’ roman Emily L. (1987). Jeg argumenterer for at romanen både til tross for og på grunn av mangelen på eksplisitt fremstilling av traumene, nettopp handler om traumer. Jeg benytter meg av psykoanalytiske og historiefaglige begreper som analytiske redskaper og som springbrett for en drøftig av hvorvidt romanen åpner opp for helbredelse gjennom språket. Oppgaven er inndelt i fire kapiteler, hvor det første kapittelet er en introduksjon til Marguerite Duras’ traumelitteratur, mens de tre påfølgende kapitlene er analysekapitler. I introduksjonskapittelet redegjør jeg for den sekundærlitteraturen som finnes om Marguerite Duras og traumer. Jeg begrunner mitt valg av materiale gjennom at det er skrevet så lite om Emily L., at jeg finner den sekundærlitteraturen som finnes forenklende, og at romanen aldri er studert utifra et traumeperspektiv. Deretter redegjør jeg for mitt teoretisk-metodiske perspektiv, hvor jeg presenterer de begrepene jeg vil benytte meg av i oppgaven og problematiserer overføringen av teori fra et fagfelt til et annet. I det første analysekapittelet, «’Je’: et traumatisert sinn», viser jeg hvordan et traumatisert subjekt trer frem der språket er haltende. Jeg analyserer fortelleren som fortellende jeg og agerende hovedperson, og finner at nummenhet, apati og hypersensitivitet springer ut av en manglende narrativ distanse. Kapittelet «Narrative nivåer: en estetisk kompleks traumefremstilling» er en fortellerteknisk analyse. Her undersøker jeg endringer i perspektiv og stemme i og med vekslingen mellom de narrative nivåene som et uttrykk for traumenes virkning. Et sentralt aspekt er hvordan traumene er mest til stede der de er minst eksplisitt omtalt. Det siste kapittelet, «Lytting: et møte mellom egne og andres traumer», tar for seg mennene i romanen som lyttere. Jeg følger først den sekundærlitteraturen som har lest mennene som eksempler på gode og dårlige lesere eller lyttere, og ser hvordan dette kan overføres til traumeproblematikken. Deretter ser jeg hvordan en traumeorientert lesning åpner for en mer nyansert lesning, hvor jeg problematiserer sekundærlitteraturens dikotimiske lesninger. Emily L. er aldri før lest i et traumeperspektiv. Sentrale aspekter er hvordan traumeerfaringen fremstilles som absolutt subjektiv og hvordan traumets fravær i eksplisitt omtale tyder på dets overveldende og nummende kraft. Romanen inviterer til en forenklet, dikotomisk lesning, slik sekundærlitteraturen som allerede finnes eksemplifiserer. Gjennom min traumeorienterte analyse viser det seg at den også kan leses på et annet, mer sammensatt nivå.