Abstract
Tema for oppgaven er sensur av urimelige kontraktsvilkår i avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende. To hovedtema behandles. Det ene er innholdet i urimelighetssensuren etter direktiv 93/13/EØF (forbrukeravtaledirektivet). Det andre er hvilken betydning direktivet har for norske rettsanvendere og forbrukere. Forbrukeravtaledirektivet og avtaleloven § 36 sammenliknes underveis. Oppgaven viser at EU-reguleringen innebærer en standardisering av urimelighetsvurderingen slik at den på flere punkter skiller seg fra vurderingen etter avtaleloven § 36. Et vilkår som er urimelig etter direktivet vil derfor kunne være rimelig etter avtaleloven § 36, og motsatt. Direktivet har også prosessuelle konsekvenser og betydning for hvilke rettsvirkninger urimelighet kan få.