Abstract
Avhandlingen består av en teoretisk og en empirisk analyse. Det empiriske materialet består av ti fremførelser av Schubert-lieder, tatt opp i perioden 1902 til 2000. Jeg diskuterer hvilke endringer som har forekommet i denne perioden for på den måten å forstå dagens idealer. Når jeg lytter til sangere fra begynnelsen av forrige århundre er min tolkning at de formidler lieder på en helt annen måte en dagens sangere. Sangere fra forrige århundre synes å oppretthold en distanse mellom seg og lytteren. En slik distanse finner jeg ikke hos dagens sangere. For å kunne diskutere dette har jeg definert følgende hovedproblemstilling:
Hvordan kan vi forstå dagens idealer innen fortolkning av Schubert-lieder på bakgrunn av ulike fortolkningspraksiser gjennom 1900-tallet?
For å finne frem til endringer analyseres innspillingene fra tre ulike vinkler: Sangernes klang, deres balanse mellom vokal flyt og interpretasjon av tekst, og tilslutt stil . Endringer i klangideal diskuteres ved å ta utgangspunkt i hva som kjennetegner den italienske og den tyske skoles klangidealer. Med skoler menes her ulike tradisjoner som har sitt historiske utspring i Italia og Tyskland. De to skolenes idealer behandles som idealtyper for å tydeliggjøre hvilken klang sangerne har. Deretter tar jeg for meg hvordan balansen i forholdet mellom vokal flyt og interpretasjon av tekst har endret seg. Til slutt diskuteres sangernes stil med utgangspunkt i dikotomien pompøs-intim. I tillegg til å benytte lytteksempler tar for meg et utvalg av dagens kritikker og omtaler av liedfortolkere for å diskutere hvordan dagens idealer bedømmes i kritikker.
Jeg setter analysen inn i en større sammenheng ved å vise til noen endringer og utviklingstrekk i samfunnet som jeg mener det er viktig å se tolkninger gjort på 1900-tallet i lys av. Overgangen fra 1800- til 1900-tallet betegnes i dag som overgangen fra romantikken til modernismen. I denne perioden ble det svulstige og det ha-stemte avslørt som falsk fasade og føleri (Østerberg 1999). Også romantikkens subjektive følelsesuttrykk ble på begynnelsen av 1900-tallet utsatt for kritikk fra flere hold. Dette mener jeg kan sees i sammenheng med endringer i liedfortolkning. I tillegg blir den teknologiske utvikling og utviklingen av opptaksutstyr som har funnet sted på 1900-tallet satt i sammenheng med endringer innen fortolkningspraksis. Videre er Østerberg (1999) inne på noe som kan ha ført til endringer. I følge Østerberg er et trekk i den senere tid at klassisk musikk er mer utbredt, men samtidig som den har blitt mer tilgjengelig har den mistet noe av sin opphøydhet. Hvis det er slik Østerberg hevder har også utøverne av klassisk musikk mistet noe av sin opphøydhet. Den klassiske sanger som sangerinne , som stjerne, kan sies å være opphøyd. Det er noe uoppnåelig og distansert ved en slik posisjon. Hvis det rokkes ved denne posisjonen, kan det føre til at klassiske sangere søker nye måter å nå publikum på. Også Richard Sennetts kulturteori a theory of expression in public (Sennett 1992) diskuteres for å belyse endringer i liedfortolkning.
I mitt materiale har jeg funnet at sangere i dag dyrker en klang som er fyldig uten å bli operistisk. Videre har jeg funnet at sangere mot slutten av 1900-tallet kombinerer vokal flyt og interpretasjon. Når det gjelder stil har jeg funnet at det i dag legges stor vekt på å være intim og personlig. Det som ble bedømt som idealer i kritikkene var en ung, varm og behagelig klang. I tillegg ble en tydelig uttale, men ikke så tydelig at det ødelegger den melodiske flyten bedømt som ideal. Videre ble opplevelsen av å lytte til lieder omtalt som en skjønnhetsopplevelse . Også en enkel stemmeprakt ble omtalt som et ideal.
Det viser seg å ha forekommet en endring i retning av å ta bort det overflødige. Dette kan ha skjedd i sammenheng med en generell endring mot å anse det intime og personlige som troverdig, slik Sennett (1992) hevder. Kanskje er dagens praksis, hvor avstanden mellom sanger og lytter gjøres liten, og hvor sangerne viser en større intimitet og mer av sin personlighet, en reaksjon på sangere som ikke viste hvem de var bak masken .
Mens man på begynnelsen av 1900-tallet så på det å holde toner lenge som en måte å vise følelse på, blir det i dag sett på som en overdrivelse, som noe påtatt og svulstig. Hele måten å uttrykke seg på har altså endret seg. Dette er etter all sannsynlighet sammenfallende med kritikken mot det å bli pompøs og utvendig som ble ytret blant annet av Hindemidt, Eisler og Schöenberg. En enklere fortolkningspraksis kan forstås som ekte . Når det pompøse, det svulstige og det ha-stemte blir ansett som falskt, vil det enkle kunne fremstå som ekte . I mitt materiale fant jeg at sangere har gått fra å presentere en følelse til å representere en følelse. De har gått fra å være i rollen sangerinne og opprettholde en distanse til lytteren, til å være personlige og intime.