Abstract
Denne oppgaven undersøker grensene for en offentlig aktørs frihet til å bruke offentlige anskaffelser som virkemiddel for å bekjempe klimaendringer. Det offentlige kjøper varer, tjenester og bygg- og anleggsarbeider for over 550 milliarder kroner årlig, og offentlige anskaffelser har et klimafotavtrykk som tilsvarer 14 % av alle norske klimagassutslipp. Premisset for oppgaven er at klimakrav i offentlige anskaffelser både kan redusere karbonfotavtrykket til offentlig sektor, og bidra til å utvikle nye markeder for lavkarbonprodukter gjennom å øke etterspørselen og gi produsenter muligheter til å dra nytte av stordriftsfordeler. Anskaffelsesregelverket gir oppdragsgivere to viktige virkemidler for å påvirke det materielle innholdet av det den ønsker å kjøpe. Kravspesifikasjoner er krav i konkurransegrunnlaget som knytter til leveransens egenskapene, og tildelingskriterier er kriteriene som tilbudene vil bli målt opp mot for å avgjøre hvilket tilbud som er best og skal tildeles kontrakten. De to viktigste reglene som begrenser oppdragsgivers frihet til å definere hva kravspesifikasjonene skal gå ut på, knytter seg til den konkurransebegrensende virkningen av strenge kravspesifikasjoner. For det første oppstilles det et krav om at kravspesifikasjonene ikke kan utgjøre en uforholdsmessig begrensning i konkurransen. Dette er et spørsmål som knytter seg til hvilke materielle krav som stilles i kravspesifikasjonene, og som besvares på litt forskjellige måter avhengig av om kravspesifikasjonen er begrunnet i oppdragsgivers materielle behov eller et ønske om å oppnå et politisk mål. For det andre må kravspesifikasjoner formuleres på en produktnøytral måte. Til tross for at oppdragsgivers skjønnsmargin øker når formålet er bekjempelse av klimaendringer, vil kravet om produktnøytrale henvisninger uansett utelukke krav som går ut på at tilbydere skal benytte bestemte metoder for å oppnå redusert karbonfotavtrykk (som for eksempel sement produsert med karbonfangst og -lagring). Hovedspørsmålet knyttet til tildelingskriteriene er hvorvidt det finnes en grense for hvor stor vekt oppdragsgiver kan legge på kriterier som belønner klimaegenskaper, i forhold til prisen eller kostnaden til leveransen. Så langt har ikke dette spørsmålet fått noe svar i rettspraksis. I denne oppgaven argumenteres det for at spørsmålet om vekt alene ikke er tilstrekkelig: For å vurdere om kriteriene bidrar til å finne det økonomisk mest fordelaktige tilbudet for oppdragsgiver må også oppdragsgivers valg av evalueringsmetode tas i betraktning. Først da kan man finne ut hvilken beregnet betalingsvilje vektingen og evalueringen gir uttrykk for, og dermed gjøre en vurdering av om valgene som er gjort bidrar til effektiv bruk av samfunnets ressurser.
This thesis investigates the extent to which a public body can use procurement as a tool for climate change mitigation. Norwegian state and local authorities purchase goods, services and works to the sum of over 550 billion NOK every year, and the resulting carbon footprint corresponds to 14% of all Norwegian carbon emissions. The premise for the thesis is that climate criteria in public procurement can help the public sector reduce its carbon footprint, and also assist in the development of markets for low carbon products by increasing demand and giving producers access to economies of scale. The procurement regulation gives a contracting authority two main tools to influence the material substance of what it wants to buy. Technical specifications are requirements concerning the characteristics of the goods, services or works in question, and award criteria are criteria that the tenders will be evaluated against to decide which tender should be awarded the contract. The two most important rules constraining a contracting authority’s discretion to define the contents of the technical specifications both relate to the anti-competition effect of strict technical specifications. Firstly, the specifications cannot have the effect of disproportionately restricting competition. This is a question regarding the material substance of the specifications which is solved in different ways depending on the nature of the specification in question. Secondly, they must be formulated in a way that doesn’t have the effect of further restricting the competition. When the specifications are justified by climate concerns, the discretion given to a contracting authority is larger, but the obligation to formulate specifications in a neutral manner excludes the possibility of demanding specific methods of emission reduction (e.g. cement produced with carbon capture and storage) in the specifications. The main question regarding award criteria is whether there is a limit to the weight a contracting authority can place on climate criteria compared to the price or cost of the tender. This question has not been answered definitely by any court. The suggestion put forward in this thesis is that that question is incomplete: In order to assess whether the weighting of the criteria ensures sufficient value for money, the contracting authority’s choice of evaluation method also has to be taken into account. Once both weighting and evaluation are taken into account, it is possible to calculate an implied willingness to pay, and in so doing to make a judgement as to whether the choices make effective use of public funds.