Abstract
Levninger på museum er gjenstand for debatt blant museologer og lærde. Innenfor denne kategorien befinner fosterpreparater seg, historiske samlinger som ofte knyttes til vanskelig medisinsk kulturarv. Ettersom at diskusjonene rundt levninger på museer i noen tilfeller har ført til destruksjon og begravelse av denne typen materiale mener jeg at det er imperativt å forske på disse før det blir tatt slike avgjørelser. Problemstillingen min er: Hvordan og hvorfor ble fosterpreparater til? Hva er det som gjør et fosterpreparat til et helt unikt museumsobjekt? Og hva kan vi som museologer tjene på å undersøke slike gjenstander nærmere? Hvordan skal vi forstå og forvalte denne typen gjenstander i dag? Hvordan blir den iboende dualismen subjekt/objekt forstått i museers samlinger og hvordan blir den formidlet til publikum? For å svare på dette bruker jeg to case-studier, et fosterpreparat og en utstilling. Jeg har rekonstruert fosterpreparat NTM 22529 på Teknisk Museum sitt sosiale liv og analysert en del av utstillingen «Det indsamlede menneske» på Medicinsk Museion i København. Jeg har funnet at fosterpreparatene er unike museumsobjekter, at de har vært en del av kulturelt bestemte praksiser, og at det er lett å fylle dem med mening. Samtidig har fosterpreparater en påvirkning på oss og de praksisene og kontekstene de er en del av. Historisk sett har fosterpreparatene blitt brukt for undervisning, forskning og opplysningsarbeid. I dag er det fosterpreparatene selv som er i sentrum. Det er denne avhandlingen et eksempel på.