Abstract
Denne undersøkelsen har fokusert på overvintrende brisling (Sprattus sprattus) i Bunnefjorden i indre Oslofjord. Studiet ble gjennomført vinteren og våren 2002. Ekkolodd og tråling med påfølgende laboratorieanalyser, ble benyttet til å avdekke fordeling og atferd til brisling. Resultatene ble vurdert i lys av næringsgrunnlag, oksygentilgjengelighet og predasjonsrisiko.
Fordeling av fisk i vannsøylen ble kartlagt akustisk med Simrad EK500 ekkolodd og fartøyets skrogmonterte 38 og 120 kHz split-beam svingere. For nærmere undersøkelser av fisk nær bunnen, ble en 38 kHz svinger plassert på sjøbunnen. Denne svingeren vil registrere fra bunnen og oppover i vannsøylen mot overflaten. Det ble benyttet bunntrål og pelagisk trål for å kartlegge fiskefauna og samle inn studiemateriell. Zooplankton ble samlet inn med planktonhåv. Hydrografiske data ble hentet inn med CTD med påmonterte vannhentere for oksygenanalyser.
I undersøkelsesperioden var det oksygen til stede gjennom hele vannsøylen i Bunnefjorden, men i dypvannet var oksygeninnholdet sterkt redusert. Tråling gav stor fangst av brisling nær og langs bunnen, der oksygenkonsentrasjonene var så lave som ~1,0 ml/l. Den største brislingen ble fanget med bunntrål på 90 meters dyp. Det ble fanget svært få predatorfisk i tråltrekkene. De få som ble tatt var fordelt grunnere i vannet, hvor oksygenkonsentrasjonen var høyere. Dette er i samsvar med de akustiske resultatene, der sterke ekkoregistreringer høyt i vannsøylen kan tilskrives større predatorfisk. Dypere i sjøen økte antall ekkoregistreringer, men de avtok i styrke. Dette indikerer mindre fisk, høyst sannsynlig brisling.
Grøtaktig mageinnhold antyder at dyptstående brisling til en viss grad er fødeaktive vinterstid.
Det ble imidlertid ikke identifisert noen copepoder i mageinnholdet, til tross for store forekomster av Calanus sp. i vannmassene der brislingen oppholdt seg om dagen. Det var kun juvenile brisling høyere i vannet som hadde identifiserbare rester av copepoder i magesekken.
Ekkogrammene avdekket ulike atferdsmønstre der noen fisk dannet pelagiske stimer, mens andre fisk var fordelt i mer diffuse ekkolag. Svømmemønsteret til de observerte fiskestimene bestod av rolig stigning, med gjennomsnittlig hastighet 3,6 cm/s, etterfulgt av raske dykk i hastigheter opptil 20 cm/s.
Brisling viste vertikalvandring og steg opp fra bunnen ved solnedgang. Under denne fasen ble det registrert enkeltfisk som svømte relativt raskt oppover, mens de fleste registreringene bestod av enkeltfisk som sank rolig ned mot bunnen. Gjennomsnittlig stigningshastighet og dykkhastighet for disse, var hhv. 7,7 og 2,7 cm/s. Dette er antakelig fisk med negativ oppdrift, som synker da den har lite luft i svømmeblæra.
Døgnvandring til øvre lag om natten er normalt knyttet til fødeopptak, men kan for brisling i Bunnefjorden også tenkes å forklares med at fiskene svømmer opp i mer oksygenerte vannmasser for å kvitte seg med oksygengjeld i ly av mørket, eller at de svømmer opp til overflaten for å gjenfylle svømmebæra ved å gulpe luft.
De akustiske resultatene viste en utvikling der organismer gikk fra å være bunnære tidlig på vinteren, til å flytte seg oppover i vannsøylen utover våren.
Denne undersøkelsen viser at brisling kan overvintre under slike miljøforhold som dypvannsområdene i Bunnefjorden representerer, og utnytte dette som overvintringshabitat i skjul for predatorer.