Abstract
I oppgaven leser jeg Anne-Cath. Vestlys serie om Lillebror og Knerten i lys av Donald Winnicotts teori om overgangsobjekter slik den presenteres i teksten Playing and reality (1971). Overgangsobjektet kan forenklet sies å vise til barnets første ikke-meg-objekt, som får sin betydning i forbindelse med løsrivelsen fra moren og blir viktig i overgangen til realitetsprinsippet. Jeg foreslår at Knerten blir et slikt overgangsobjekt for Lillebror. Han blir viktig når moren begynner å jobbe, og blir en trøst, støtte og lekekamerat i en ensom hverdag. Som overgangsobjekt underlegger Knerten seg Lillebrors kontroll, men gir også en motstand vi kan lese som et uttrykk for barnets ubevisste. Overgangsobjektet er samtidig med på å åpne det Winnicott beskriver som et mellomliggende opplevelsesområde, som befinner mellom indre og ytre virkelighet. Som et overgangsobjekt blir Knerten en partner i Lillebrors økende realitetsorientering og testing av grensene mellom subjektivitet og objektivitet. I litteraturen fungerer dessuten det levendegjorte leketøyet som et møtepunkt mellom realisme og magi, og åpner for det Tzvetan Todorov (1989) beskriver som en fantastisk tvil. I siste bok i serien begynner Lillebror på skolen, tar i bruk døpenavnet sitt Andreas, og lar Knerten gå av med pensjon. Avslutningen kan forstås i en kulturell tradisjon, der det å vokse opp gjerne knyttes til et «tap» av en magisk barndom. Den kan også leses i lys av Winnicotts teorier, der barnet forkaster overgangsobjektet i forbindelse med overgangen til realitetsprinsippet. Samtidig bidrar bøkene også til å utfordre denne teorien, ved å belyse hvordan Lillebror tilpasser seg kulturelle forventinger i det han trer over i det symbolske. Jeg foreslår at pensjoneringen av Knerten ikke handler om at han svikter i møte med en «objektiv» realitetstest, men om at Lillebror tilpasser atferden sin utfra hva som er forventet av ham. I den siste Knerten-boka ser vi også at en del motsetninger som har vært i spill gjennom hele serien kommer i konflikt med hverandre og trekker teksten i ulike retninger. Disse motsetningene knytter jeg opp mot strukturalismens begrep om binære opposisjoner. I oppgaven forsøker jeg å skape en dialog mellom Vestly og Winnicott, og la de to finne mening, dyp og mostand hos hverandre. Jeg forsøker å demonstrere at utforskningen av samspillet mellom det indre og ytre, det subjektive og objektive, fiksjon og virkelighet er grunnleggende temaer hos begge. Samtidig foreslår jeg at Winnicott presenterer en del sannheter om barnet, utviklingen og forholdet mellom illusjon og virkelighet som Vestly både løfter fram og stiller spørsmålstegn ved.